Det Kongelige Selskap for Norges Vel har 200 år bak seg som samfunnsbygger og nyskaper, og i årene før 1814 var oppgaven ingen ringere enn å legge grunnlaget for en ny nasjonalstat. Siden den gang har Norges Vel vært med å bygge landet på ulike arenaer gjennom prosjekter for utdanning og samfunnsutvikling.

For å sikre produkter av høy kvalitet ble det utlyst konkurranser og priser, og Norges Vel fungerte som landets første patentkontor. Selskapet etablerte også flere landbruksskoler, landets første meierisamvirke, og drev etterhvert flere husholdningsskoler.

Medaljen for lang og tro tjeneste ble innstiftet for å oppmuntre til og anerkjenne innsats og kvalitet i landbruket, spesielt for tjenestefolk som var en stor yrkesgruppe på den tiden.

Det sveitsiske Handelshuset Blumer og Tschudy eide Vallø Saltverk, et lite saltbrenneri ved Ulleviks-bogen i nærheten av Tønsberg.  De kokte salt av sjøvann ved verket. Rundt 1830 anla de et ysteri. Å starte et ysteri på Vallø kan kanskje virke underlig, men for et sveitsisk firma var dette en naturlig industri. Dessuten var det et rikt jordbruksdistrikt i nærheten og gode muligheter for melkeleveranser.

Det kom flere sveitsiske ystere til Vallø. En av disse var Anders Kundert, som faktisk ble en foregangsmann når det gjaldt fjøs- og melkestell i landet. Det var i 1847 at Kundert kom til Vallø. Han ble fort ansatt som offentlig veileder i fjøs- og melkestell.

Snart ble det behov for flere sveitsere i Norge, og Saltverket på Vallø ble stående som en formidler av kontakten med Sveits og de sveitsiske driftsmåtene. Handelshuset var det første som hentet arbeidskraft og kunnskap om fjøs- og ysteridrift fra Sveits. Senere var det flere store gårder som gjorde det samme. Blant de mange og betydelige foranstaltninger som Selskapet for Norges Vel satte i gang i midten av forrige århundre, spiller innkallelsen av røktere og ystere fra Sveits, en ikke liten rolle. Det kan betegnes som et vendepunkt i vårt fjøsstell, som tidligere var sterkt forsømt og helt overlatt til kvinnene.

Fjøset ble betraktet som et nødvendig onde som kun medførte bryderi, og som husbonden befattet seg minst mulig med. Fjøsene får bl.a. ikke vinduer før omkring 1850. Før dette var kuene små, tynne og magre og hadde en slaktevekt på 50-60 kg. Dette er lite i forhold dagens tredobling av slaktevekta og tidobling av melkemengden. Det var slitsomt å skaffe nok vinterfôr. Ble våren sein var det ikke uvanlig at kuene måtte støttes ut den dagen de endelig kunne slippes på beite. Her skjedde det en stor forandring da Selskapet for Norges Velinnkalte mannlige røktere fra Sveits, hvor kvegbruket og meierivesenet fra gammel tid hadde stått høyt.

Mange av de innkalte var dyktige folk som fikk vakt interesse for husdyrhold og samtidig som de fikk vist hvordan en skulle få noe ut av driften med riktig fôr og godt renhold. Siden den gang er «sveiser» blitt brukt som en betegnelse på fjøsrøkter her i landet.

Norges Vel mottok mange anmodninger om å skaffe kyndig veiledning i fjøsstell og ysting. Dette var en stor og kostbar beslutning å ta. Det ville ta tid før sveitserne kunne gjøre seg forstått og bli fortrolige med norske landbruksforhold. I mellomtiden ble det da opplært ystepiger hos Kundert.

Ystepigene reiste rundt på Østlandet og ga veiledning. Det viste seg nå at interessen for de sveitsiske metodene var så store, at selskapet i 1854 besluttet å innkalle flere sveitsere likevel.

Dette var nesten 20 år etter at Blumer og Tschudy begynte å bruke sveitsere til å drive meieriet på Vallø Bruk.

Norges Vel henvendte seg til Blumer og Tschudy, som sendte en av sine funksjonærer, J. Höttinger, til Sveits for å utføre oppdraget. På denne reisen festet Höttinger seg ved brødrene Caspar og Conrad Schärer. Da dette ble kjent, kom det inn enda flere anmodninger til selskapet om å skaffe sveitsiske røktere og ystere. En hel del større gårder ville nå gjerne ha sveitsere hos seg. Höttinger fikk i oppdrag å skaffe 15 nye røktere og ystere. 14 av disse kom til Norge våren 1856.

Han festet i alt 44 røktere, men et rykte om forholdene i Norge gjorde at 10 av dem trakk
seg. De 34 som kom til Norge ble satt i tjeneste på større gårder i Smålenene.

Neste vinter bestemte Smålenenes landhusholdningsselskab seg for å verve et større antall sveitsiske røktere. Denne gang var det Andreas Kundert som reiste til Sveits.

Til tross for at enkelte av de innkalte sveitserne var vanskelig å omgås, først og fremst på grunn av språket, var det stor tilfredshet med deres stell. Etterspørselen fortsatte å tilta. Omkring 1857 var det ca. 50 sveitiske røktere og ystere ansatt av Norges Vel. Mange av de reiste rundt som vandrelærere, mens andre ble ansatt på større gårder for et lengre tidsrom. Med tiden kjøpte de seg egne gårder, giftet seg og fikk familie.

Det var lite samdrift i norsk landbruk før fram imot 1850-talet. Etter den tid, ble det mer og mer økonomisk samarbeid. Det første moderne samdriftstiltak, var skipinga av meieriene. Det kom til å forme om jordbruket på mange måter. Det førte snart til at det ble slutt med seterdrift i gammal stil. Folk hadde melkekyrne hjemme både vinter og sommer for å få jevn årlig drift av meieriet. Den nye driftsmåten lønte seg bedre enn den gamle. Fra da av ble melk en daglig salgsvare og det viktigste produkt til å skaffe bøndene kontanter. Også innenfor bygging av større bygg, veibygging og -drift, ble det etablert samdrift. Fiskere slo seg sammen om sidefiske for å få råd til sildenot, notbåt og naust osv.